uvirkelig...

De siste dagene har vært uvirkelige!
Kommer aldri til å glemme da jeg fikk beskjeden; bombe i Oslo! Lille Oslo i trygge Norge...

I begynnelsen  var det mange fremmendfientlige mennesker; det er sikkert Mulla'n! Da det ble klart at det var en "ekte" nordmann ble de stille... Fokuset ble flyttet fra fremmedfrykt og rasisme til hat, kjærlighet og sammhold. Tror ingen andre land enn Norge har stått sammen på samme måte som Norge har.

Jeg er aktivt med på twitter, og de siste dagene har jeg vært en aktiv RT, har ikke hatt behov for å uttrykke meg så mye. Har ikke funnet de rette ordene, men jeg har lånt og RT alle de gode ordene jeg har lest på twitter. Hvilke samhold har det ikke vært der?

Det har nå gått ca to døgn siden det sto på som verst. Snart 100 er bekreftet omkommet, og omlag like mange er skadd... Det er vanvittig at en ussel person har klart å forårsake så mye eledighet. Jeg vil helst ikke gi denne grusomme mannen så mye  oppmerksomhet, men jeg sitter igjen med ett spørsmål; HVORFOR???

At vi skal lære er faktisk rett; Vi vil lære å stå samlet! Alle er vi like mye verdt!
Vi vil lære å ta bedre vare på hverandre, kanskje blir vi mer åpen enn hva vi har vært før? Norge er jo ikke kjent for å være av det mest åpne folkeslaget.

Denne grusomme hendelsen vil nok prege hverdagen i lang tid fremover. Både på godt og vondt.
Jeg tenker aller mest på de som sitter igjen, de som mangler et barn, en søster eller bror,  en venn eller en kjærest.
De som ikke vet ennå, de må virkelig ha det grusomt...

‎"Om én mann kan vise så mye hat,
tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen!"