da vi mistet barna, mistet vi fremtiden - myrthel emblem

Original tittel : Da vi mistet barna, mistet vi fremtiden
Forfatter: Myrthel Emblem
Utgitt av Spor forlag i 2010
Sidetall: husker ikke, og boken er lever tilbake på biblioteket...

For en tid tilbake kom jeg over denne boken, hadde lest om den i lokalavisa og fant ut at jeg måtte lese den. Her på sunnmøre er verden så alt for liten, og "alle" kjenner noen som kjente bla-bla-bla
det gjorde jeg også, og bourbon-ulykken kom derfor nærmere innpå meg.

Boken handler er en sann historie, skrevet av Myrthel Emblem, mor til to barn som døde så alt for tragisk. Tonje og Ronny. To ulykker med tragisk utfall, og kampen for å overleve selv. Mor har tatt utgangspunkt i dagboknotatene sine i skriveprosessen.

I første del blir man kjent med historien rundt Tonje sitt dødsfall. Tonje er ung og lovende, går på skole og er en solstråle. Dagen derpå skal hun, sammen med kjæresten og storebror Ronny, kjøre fra et festlokale og hjemover. I en sving går det galt, bilen hun sitter i, og som kjæresten kjører, sklir ut av veien og livet til Tonjer står ikke til å reddes. Storebror Ronny kommer kjørende rett etterpå. Det blir en hard kamp for den lille familien i etterkant. Nå står de tilbake, bare tre stykker.

Del to handler om Ronnys dødsfall. Han er maskinist og ombord i Bourbon-Dophin da den kantrer. Han befinner seg i masinrommet, og har ikke mulighet for å komme seg ut. Han går ned med båten, og foreldrene får aldri noen grav å gå til.

I etterkant kjemper de for å få Ronny hjem. De kjemper for å forbedre sikkerheten til maskinistene generelt. De kjemper for å overleve, uten barna sine og uten en fremtid.

Det var en veldig tung bok å lese, litt på grunn av språket. Det er veldig synlig at dette ikke er noe "profesjonell" forfatter. Men den er også tung fordi jeg kan relatere meg til en del av innholdet. Jeg kjenner til flere av stedene hun skriver om. Jeg kjenner til historiene, spesielt den siste med båten. Jeg kjenner på smerten, og tankene om hvor grusomt det må være å miste de man har nærmest.

Boken inneholder veldig mye informasjon, spesielt om Bourbon-Dolphine forliset. Dette på grunn av foreldrenes engasjement i å få båten hevet. Etter å ha lest boken så har jeg aller mest lyst til å gråte. Hvorfor sjekket de ikke etter lyder med en gang? Hvorfor skar de seg ikke inn til maskinrommet? Levde de som ikke er funnet fremdeles da skipet sank?

For å gå gjennom to ulykker som dette må man være sterk, RÅSTERK!