gal...jeg? nei, bare litt spiseforstyrret. - hege arstad

Dette er en sann historie. Vi går bak i tid, tilbake til mars 2000. Hege Arstad er innelagt på Modum Bad, for andre gang. Denne gangen er diagnosen bulimi, forrige gang var det anoreksi.
Hun er sykelig tynn, og har bare ett ønske; å bli tynn.

Hun blir kvalm av å se på de overvektige bulimikerne, hun hater å måtte spise når hun ikke har mulighet til å spy. Til slutt spiser hun bare grønne epler, oppdelt i 48 biter.
Overlegen slår ned foten, hun må spise og hun må sitte på overvåkningen for å unngå oppkast.
På overvåkningen er det bare idioter, og Hege mistrives i absolutt alt hun gjør. Hun hater å måtte spy, hun hater å spise og å ikke spise. Hun hater å ha røykepauser. Hun hater Modum. Hun hater å måtte dra tilbake til Trondheim. Hun hater rett og slett livet, MEN hun må dø tynn...

Til slutt stikker hun av.

Tilbake i Trondheim går alt på tryne. Hun star til igjen på journaliststudiene, hun har store perioder uten mat, og når hun først spiser er det snakk om enorme mengder som hun kan spy opp igjen. Blant annet når hun baker over 60 hveteboller til nevøens ett års dag. De fleste går så fort ned, og opp igjen, at de fremdeles er varme når de kommer opp...
Hun forteller også om den gangen hun  ble "tvangsforet" med makaronigrateng på Modum, og når hun endelig fikk muligheten til å spy fant hun den ikke igjen.

"Hvor i helvete er det blitt av makaronigratengen?
Jeg heller innpå mer vann, stikker fingrene i halsen igjen og spyr som en gris.
En lukt og smak av chili, sennep, blod og magesyre slår mot meg.
Men fortsatt ingen spor av den fordømte gratengen.
Jeg blir desperat, og gjør noe som jeg aldri tidligere har gjort.
Jeg stikker fingrene ned i toalettet, og grafser rundt i mitt eget spy på vanvittig leting etter en mystisk forsvunnet makaronigrateng. Og til ingen nytte.
Uten å tenke meg om, stikker jeg fingeren, dryppende av spy, ned i halsen enda en gang..."

Boken er grusomt god. Jeg kjenner frustrasjonen til Hege. Frustrasjonen over å ikke ha kontroll. Over å prøve å ta kontroll, men likevel ødelegge seg selv så totalt. Det er vanskelig å forstå hvordan det er, men jeg synes hun får frem frustrasjonen godt her;

"Hvis en alkoholiker skal få bukt med sitt misbruk, er avholdenhet det eneste som nytter.
Man drikker ikke mindre, man drikker ikke litt, man slutter helt å drikke.
En bulimiker kan ikke helt og holdent slutte å forholde seg til mat.
Forsetter hun å spise slik hun har gjort, dør hun.
Slutter hun å spise helt, dør hun."

Jeg anbefaler denne boken på det sterkeste, og gleder meg til å lese videre om hvordan det går med Hege i oppfølgeren "Fra asken til ilden". Det er egentlig grusomt å si at man gleder seg til å lese noe så grusomt, men jeg gjør faktisk det. Dette er lærerikt og interessant!