tirsdag 3. mai 2011

3096 dager - natascha kampusch

3096 dager i fangenskap
3096 dager i en muggen kjeller
3096 dager med psykisk og fysisk terror

- og hun overlevde!


Jeg er fryktelig imponert og rystet etter å ha lest boken. Usikker på om jeg skal si at jeg likte boka, kan man like noe som er så grusomt?

Boken handler om Natascha Kampusch sitt liv, fra hun som 10 åring gikk hjemmefra på vei til skolen. Hun gikk i sinne, uten å si ha det til moren. Hun var allerede redd i det hun gikk ned trappen. Hadde sett alt for mange nyhetsinnslag om kidnappede barn og barnepornoringer, hun var veldig redd for å bli et offer selv.

På vei til skolen skjedde det hun hadde fryktet aller mest. Hun ble tatt til fange og plassert i baksetet av en hvit bil. Hun klarte ikke å reagere, hvor skulle hun? Kom hun til å dø? Ville hun drukne og bli funnet i et vann? Ville hun bli utsatt for en pedofil gjeng? Bare tanken på hvilke stor frykt denne 10 åringen måtte ha hatt gjør meg både fysisk og psykisk kvalm.

I begynnelsen vet hun lite. Hun sitter innesperret i et lite rom,  i kjelleren i en garasje. Bak flere dører, et pengeskap og en kommode. Under et gulv. Ingen har noen gang sjans til å finne henne. Politiet er faktisk på døren, de har fått tips om at Wolfgang Prikopil kan være den antatte kidnapperen. Men siden de ikke finner noe spor, så fortsetter de letingen. Helt til de gir opp...

Gradvis får Natascha, eller Bibiana som kidnapperen kaller henne, ta mer del av livet over fangehullet. Hun blir holdt som slave. Hun jobber, og blir straffet når hun er ulydig. Reglene for ulydighet er ofte varierende etter psyken til kidnapperen. Den psyken er veldig varierende....

Etter 8,5 år, flere selvmordsforsøk, dalig mishandling, tusenvis av slag og blåmerker klarer endelig Natascha å rømme. Hun har allerede gitt kidnapperen beskjed "Du har brakt oss inn i en situasjon, hvor bare en av oss kan overleve.". Hun har hele tiden lovet seg selv at når hun passerer 18 år er hun voksen, og at hun da skal ut av fangenskapen. En dag får hun muligheten. Natascha støvsuger bilen, Wolfgang får en telefon. Han glemmer seg, snur seg og Natascha løper. Hun forstår ikke helt hva som skjer, og de første menneskene hun møter kan ikke hjelpe henne.

Slutten av boken er en epilog der hun i korte trekk forteller om det som har hendt siden hun rømte i 2006. Mediekjøret, det å få vite at politiet ikke fulgte tipsene ang. kidnapperen. Hvordan hun rømte fra fangenskap, og ble ført inn i en ny form for fangenskap. Hvordan det var å vende tilbake til den normale verden etter å ha gått glipp av 8,5 år. Hvordan det var å gå fra å være en 10 åring, til plutselig å være en selvstendig jente på snart 19 år som skal leve alene.

Boken er utrolig sterk og engasjerende. Den er uforståelig og brutal.
Det kreves mot å fortelle denne historien.
Det kreves mot å overleve denne historien.

Jeg klarer ikke å se hvordan noen kan overleve denne form for fangenskap og både fysisk og psykisk terror over flere år.
Jeg klarer heller ikke å se hvordan hun kan se på kidnapperen med både hat og kjærlighet. Jeg kjenner at mitt hat for denne grusome mannen er sterkt. Men jeg respekterer at hun følte en form for kjærlighet.

Natascha Kampusch er en sterk jente.
Jeg tror hun vil lykkes uansett hva hun gjør videre i livet!

Dette er en bok jeg anbefaler på det sterkeste, men man må være klar over at det er en  grusom stygg historie...

2 kommentarer:

Lena sa...

Helt enig! En veldig god bok. Rystende og ubegripelig at hun overlevde, og samtidig så reflektert og moden. Jeg leste "Fortsatt savnet" rett etterpå, og det var rart å tenke på at den ene var sann og den andre oppdiktet.

Ingaplinga sa...

tror faktisk ikke helt at det har gått opp for meg ennå at dette er en sann historie...
den er rett og slett grotesk! jeg hadde ikke overlevd en mnd en gang...