I oppveksten har jeg lært å holde kjeft om ting jeg irriterer meg over og som kan såre andre. Jeg har lært meg å holde inne på irritasjon, og heller bite det i meg. Men behovet for å sette folk på plass har ofte vært tilstede....
Irriterer meg maks over folk som slenger dritt for å tøffe seg, og som slipper unna med det.
Nå gidder jeg ikke være prektig og tiende. Jeg er selvsagt ikke ond og urettferdig, jeg sier bare ifra når det passer seg og når jeg føler behov for å si ifra. Og konsekvensene? Ja, de tar jeg de også! Men er ikke vanskelig å stå for sin sak, når man vet at den er vinnende!
Å vokse opp i et lite samfunn kan være veldig bra, men også fryktelig trasig når du hele tiden ikke får være den du vil være fordi alle andre skal bry seg. Når du ikke kan si det du gjerne vil si, fordi folk kan "straffe" deg og de rundt deg fordi du er ærlig og ikke orker å svelge kameler.
Nok kameler er spist, jeg er kanskje uspiselig. Men jeg står fast med mitt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar