kjære u-know-who-you-are...
liker ikke å uttrykke mine følelser skriftlig, liker best å få sagt det face-2-face. Har vel egentlig endret meg der en del de siste årene...
Usikker på hvordan jeg skal uttrykke meg, for at du ikke skal ta deg nær av dette, noe jeg inners inne vet du vil gjøre uansett...
Det er vel det som har vært det største problemet i vårt "vennskap". Du har overstyrt meg, jeg har vært den dumme. Den som alltid har diltet etter, den som aldri har våget å si "Nei, dette vil jeg ikke!".
Men sånn er det forhåpentligvis ikke lenger!
Vi har mindre kontakt i dag, enn vi har hatt på flere år... Det er ikke mange årene siden jeg var avhengig av deg og dine "daglige" tilbakemeldinger på at alt var OK. I dag kjenner jeg at det er helt greit at du ikke omgås meg daglig. Jeg synes også det er OK at jeg ikke "hopper hver gang du sier hopp"!
Takk gud for at jeg har blitt klokere, eldre og klokere! Dessverre har det vært mye følelser mellom oss. Så uansett hvor mye jeg så gjerne vil fjerne deg fra livet mitt, så er det dette sterke elsk-hat båndet mellom oss.
DU må nok være tilstede, til døden skiller oss ad...
Flaks at du falmer!
Flaks at du ikke har så mange andre du kan ødelegge også!
Nå skal jeg styre deg fremover, det er jeg som har essene i hånden. Det er jeg som har overtaket!
*Ingaplinga*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar